H̶u̶m̶a̶ Mathias Grubler: Medarbeidersamtale

En hel måned på å bygge opp motet

Det hele startet en måned før jeg skulle inn til medarbeidersamtale. Jeg fikk innkallelse til møtet og en oppgave i Huma for forberedelse til samtalen. “Endelig skjer det,” tenkte jeg. “Endelig kan jeg si hva jeg virkelig føler!”

Så jeg satte meg ned. Kladdet ned følelsene mine og hvilke saker og ting jeg kunne tenkt meg å være annerledes på jobb. Først kom et punkt. Så et til, og til slutt hadde jeg en – ikke altfor lang og ikke altfor kort – liste over punkter jeg ville ta opp. “Å, nå skal han få høre!”

Bare én uke igjen nå

Dagene gikk og plutselig var det bare en uke igjen. Jeg begynte å grue meg litt. Var litt nervøs, men for søren da. Jeg var jo David, og endelig nærmet det seg til jeg skulle ta Goliath!  “Ja, om en uke skal han få høre!”

Siste uka før medarbeidersamtalen var kommet. Dagene ble lange og nettene ble preget av dårlig søvn. Men jeg er tøff, og jeg skal si hva jeg føler! Denne uka var også fristen for å legge inn notater og kommentarer i forberedelsene i Huma sin Møte-modul, så det måtte jeg jo gjøre. “Nå skal sjefen virkelig få høre!” Men det ville kanskje vært lurt om jeg var litt diplomatisk. “Vel, vel. Han skal virkelig få høre det under selve samtalen,” tenkte jeg. 

Endelig var dagen der

Dagen var endelig kommet. Timene og minuttene telte ned til jeg skulle inn på rommet. Aiaiai, for en nervepirrende dag det var. “Nei, ta deg sammen,” tenkte jeg. “Jeg er jo tøff og modig som står opp for meg selv.” Jeg var fast bestemt, men allikevel lå det en tanke bak i hodet mitt. Samma det! “Nå skal han virkelig få høre!”

Så stod jeg der. Utenfor døren, og ventet på å bli kalt inn. Jeg var så nervøs. Svettere en et lemen i et revehi. Så redd for et av de skumleste møtene i året. Sjefen kalte meg inn, og jeg fulgte ham. Skjelvende knær og armer som spaghetti. Selv stemmen i hodet mitt var ynkelig. “Nå skal han – ehm, eh – få høre det!”

Til min store overraskelse hadde han gjort det ordentlig koselig, med skikkelig god kaffe og en duggfrisk mugge med kaldt vann. Samtalen startet, og den ble jo veldig hyggelig. Jeg fortalte ham om hvor mye jeg trives i jobben min, og vi pratet litt om prestasjoner, mål og forventninger, og sånne ting.

Det gikk jo egentlig helt greit, det. Og jeg tenkte jo ikke noe annet enn at dette er et bra sted å jobbe. Så var medarbeidersamtalen ferdig. “Heh, han fikk virkelig høre det,” tenkte jeg, og gikk stolt og fornøyd tilbake til pulten min for å fortsette dagen.