Huma Grubler: Skal sjefen være kompis?

Forholdet mellom leder og ansatt kan være litt vrient å definere. Skal man være gode venner eller er det best å holde det litt på avstand? Er vennskap uprofesjonelt? Har forholdet noe å si for kommunikasjon? Dette høres ut som en jobb for grublerne!

Skrevet av Mathias Linnerud

22. juni

Hvordan skal egentlig forholdet mellom leder og ansatt være? Skal lederen oppføre seg som en nær venn eller er det best om hen holder litt avstand? Det er ikke så lett å si, så la meg heller gruble litt på det.

Personlig har jeg erfart begge deler, og har både positive og negative opplevelser med dem. Denne grublingen vil altså i stor grad være basert på mine egne erfaringer.

Er en kompis-sjef noe man bør strebe etter?

I en av mine tidligere jobber, var alle de ansatte gode venner både på kontoret og i privatlivet. Det var utrolig gøy og hadde mange positive sider. Ideer og tilbakemeldinger spretter veggimellom uten noe særlig filter, og teite vitser kunne lett blomstre til å bli noe skikkelig bra vi faktisk kunne bruke.

Vi visste alltid hvor vi hadde hverandre, og man vet alltid at man snakker med den ekte personen og ikke et slags jobb-alter ego. Det var også helt komfortabelt å “drite seg litt ut” med dårlige ideer og småfeil. Det var på en måte ganske komfortabelt. Også var det veldig enkelt å gi hverandre tilbakemeldinger – på godt og vondt.

Kanskje litt for komfortabelt til tider. For selv om det var veldig moro, var det kanskje ikke det mest effektive. Selv om vi alltid fikk gjort det vi skulle, ble det mye lek og surring.

Men så var det det med tilbakemeldinger, og spesifikt tilbakemeldinger når vi ikke var helt enige. De ble til diskusjoner, og en god diskusjon kan være veldig sunt, men når det går over til å bli krangel blir det noe annet. Det er lite som suger mer enn å krangle med noen du er nære og glad i.

Blir det noe annet når sjefen bare er kompis med én ansatt?

Mange jobber blir besatt via nettverk og kjennskap, ofte mellom venner. Når man kjenner noen – spesielt lederen – på den nye arbeidsplassen sin, blir det veldig mye enklere å komme inn i kulturen.

Det er vel og fint, men det er viktig å ha en profesjonell tilnærming til det. Når lederen er god venn med én av kollegaene, skjer det fort gjort noe som ikke er så kult for resten av folka, nemlig favorisering. For at det skal skje, må det riktig nok være en skikkelig uprofesjonell sjef, men det skjer det. Jeg har opplevd det også i andre tidligere jobber enn den jeg nevnte i stad.

Hva med ledere som distanserer seg da?

Jeg har hatt ledere som har hatt et litt mer distansert forhold til sine ansatte også. Kanskje ikke så fjernt at det kan kalles kaldt, selv om det sikkert finnes sånne ledere også, men fjernt nok til at det ville føltes rart å ta et glass etter jobb uten at det kalles fredagspils.

Mine erfaringer med det er at det også kan være et godt kollegialt forhold. Selv om man kanskje ikke er så veldig nære venner, er det jo som regel et “vennskapelig” forhold. Hvert fall her i Norden hvor de fleste arbeidsplasser har en relativt flat struktur.

Et fjernere forhold gjør det allikevel (for meg personlig i hvert fall) vanskeligere å be om tilbakemeldinger, hjelp eller hva som helst annet.

Så hvordan burde det egentlig være?

Vær kompis med de ansatte. Eller ikke. You do you, king/queen. Jeg gir, helt ærlig, litt beng. Bare gjør det som funker for dere. Det er vel ikke noe “one size fits all” oppi de greiene her, men om du spør meg så synes jeg det er ålreit å kunne ha et godt, vennskapelig forhold til lederen min. Jeg er ganske så fornøyd sånn jeg har det nå (hei, Philip).

Hva tenker andre Huma folk da?

Dette var jo som jeg nevnte i starten basert på mine egne erfaringer, men jeg er jo bare en enkel gutt fra Larvik, så jeg tenkte det var kjekt å høre med noen kollegaer av meg. Her kommer hva Linn, Torkil og Peter tenker om saken:

Linn, Head of Customer Success

Jeg har hatt en leder eller to som jeg vil kalle venner. Ikke som i “de aller nærmeste”, men nære nok til at de har fått et innblikk i livet mitt utenfor jobben. Det livet påvirker jo arbeidshverdagen noe enten man vil eller ikke, og det har skjedd at jeg har stått i en større utfordring på hjemmebane hvor jeg har satt litt ekstra pris på at leder allerede visste noe om situasjonen, og kunne bidra med å tilrettelegge i kortere perioder uten at jeg har måtte komme med lange forklaringer. Men det er jo ikke alle som liker å ha det sånn. Noen ønsker tydelige skiller mellom jobben og privatlivet, og dét er viktig å respektere, uansett om du er leder eller ei.

Så har man også de situasjonene der man går fra å være god kollega og kompis, f.eks på et team, til plutselig å bli leder for det samme teamet. Det kan jo skape litt usikkerhet for begge parter når rollene snus på den måten (hvordan forholder vi oss til hverandre nå?), men stort sett går det meste greit så lenge man har god kommunikasjon med åpenhet og tydelighet.

Jeg tror at for mange, kan det være vanskelig om man f.eks jobber sammen på et team (og har blitt gode kollegaer og kompiser) og så får plutselig den ene på teamet et lederansvar for dette teamet. Altså at man går fra å være kompis og likestilte i jobbhierarkiet til at man plutselig skal være leder for kompisene sine. Der tror jeg mange strever med overgangen.

Torkil, Head of sales

Jeg tror det er enklere å håndtere leder/ansatt relasjonen dersom vennskapet er blitt til/oppstått på jobben sammenlignet med om vennskapet er etablert privat (før man jobber sammen).

Mange gode vennskap har oppstått i leder/ansatt relasjonen og de som er flinke til å skille privat/jobb er de som funker best både privat og jobb.

Det er selvsagt en risiko for å bli for snill med vennen, men absolutt også en risiko for at man blir for “slem/streng”, fordi man i alle fall ikke vil fremstå som en som gir fordeler til noen.

Peter, Customer Success Consultant

Jeg tror at dette må tilpasses til hver ansatt og grensen/behovet er ikke lik for alle. Samtidig tror jeg ikke vi mennesker er rasjonelle nok til å gjøre et tydelig skille på privat-/jobbrelasjonen – det er alltid noen man foretrekker å prate med først, og noens ord som veier tyngre.

Det er en knivegg å balansere på. Er du for kompis mister du respekten når det virkelig teller. Er du for autoritær og kontrollerende mister du folkene.

Tror også at empati kan forveksles litt med å være kompis i denne diskusjonen. Hvor empati ikke er det samme som å være kompis. Men å forstå situasjonen til den ansatte, samtidig sette grenser med forståelse, som skaper tillit over tid og er en man stoler på, ikke nødvendigvis en du går på nachspiel med.